Om den norske forfatter Jostein Gaarder: Et forsøk på å svare Gaarder

Hvis noen skrev:

Libanon er historie. Landet er råttent til kjernen og kan ikke bestå. Dets ledere har gitt avkall på retten til en plass i den siviliserte verden. Det er en tragedie som smerter meg dypt. For Libanon var i årevis et forbilde for alle oss som tror på humanisme og mangfold, som tror på mennesket.

Fjellandet i Levanten hadde så mye å trekke på. De to store verdensreligionene. Kristendommen i alle dens avskygninger, men med Jesu budskap som felles nevner. Islam, fredens og hengivenhetens store tankesystem, som ga oss sosiologi, historieforskning og lykkelig samliv mellom jøder, muslimer og kristne i århundrer.

Libanon har dikterne, ikke minst lyrikerne, de driftige forretningsfolkene, vinelskerne og kokkene, magedanserne og strandløvene.

Men politikerne som er valgt til å styre dette Mini-Frankrike innerst i Middelhavet, ga etter for mobben som ville krig for enhver pris. Regjeringsmedlemmer støtter opp om et uprovosert angrep på et naboland med fotsoldater og raketter. Hundrevis, hvis ikke tusener raketter har disse folkene latt regne over sivilbefolkningen på andre siden av Libanons sørlige grense. Det er ingen unnskyldning at de sjelden treffer, for hensikten er ondskap i system. Bak lurer despotiene Iran og Syria, som i sin perverse dødskult leker med verdensbrannen for å fremme sine forrykte forestillinger om makt og profetisk gjenfødelse.

Det er ikke bare lederne som svikter Libanon. Selve folket er fanget i en latterlig tro på at storheten de ikke kan skape med fredelig strev, i stedet kan oppnås med sverd. De smir plogjernet om til våpen og slynger dem mot naboen.

Jeg ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Libaneserne er rasister som flokker som om en stum gud og kaster vrak på nestekjærligheten. De heier på trangsynte fundamentalister som hater bøker og vitenskap, men drømmer om å seile til Paradis på en elv av blod. De ønsker seg et samfunn der tilhengere av andre trosretninger, ja endog muslimer som ikke tenker som dem, skal holdes under pisken i et åndelig fengsel, rettsløse i shariastaten.

Men frykt ikke. Deres tid kommer, ikke for frelse, men for sammenbrudd. Libanon vil forsvinne som støv i vinden, spres som aske i storm, gå under i sitt eget vanvidd. Det er ingen vei tilbake. Det blir ikke fred i Levanten før Libanon opphører.

Vi kan ikke lenger tie. Vi har sett libanesiske smågutter juble for hver rakett som passerer grensen. Vi har sett bestemødre feire sine barnebarns martyrium. Men vi tåler ikke lenger at dyrkelsen av krigerprofeten får styre en statsorganisasjon. Mer enn tretten hundre år er gått siden han formulerte sin krigserklæring mot de ”vantro”. Allerede da opererte de første soldatene i Allahs parti.

Wergeland kalte seg muhammedaner på sitt dødsleie. Når vender han seg rastløst i sin diktergrav og angrer på sin omvendelse.

Når Libanon faller og dets folk spres for allverdens vinder, skal vi ta godt imot dem. De skal få husly og mat. Men en stat kan de ikke lenger ha.

Hvis noen skrev slikt om Libanon og libaneserne, ville han utvilsomt og med all rett bli kalt rasist og muslimhater. Ingen ville tro på hans forsikring om at han egentlig elsker arabere, men at tiden er kommet for å tukte dem med ord og at de har seg selv å takke når de forspiller sin rett til eget land.

Men Jostein Gaarder skal vi tro på.

Fra Dagbladets blog