DEN PEDADGOGISKE snillismen og den kommersielle kynismen går i den norske barnefilmen hånd i hånd for å lage et lunkent sjangerfilmbrygg som absolutt alle kan svelge og som mange vil se – men som ikke betyr noe særlig for noen.
Filmene vi i Norge lager for barn er proppfulle av riktige holdninger; til dyr, til innvandrere, til miljøet, til kjønn, til mobbing etc. etc. Det er ingen grenser for de riktige holdningenes utbredelse, og den politiske korrektheten har lagt seg pent og pyntelig rundt hele barnefilmens søvndyssende landskap.
Vi kan kalle den prototypiske norske barnefilmen fra 2000-tallet for «Venner med Tufsen». Her treffer vi Petter på ti år som har mistet moren sin i en trafikkulykke. Sammen med sin litt forsofne pappa reiser han fra byen, blir revet løs fra sitt faste miljø og må lære seg å elske livet på landet. Rekvisittene er som følger: Dataspill og mobiltelefoni, fotball, en heilnorsk innvarndrerjente, en søt, mishandlet hund, en voldelig mann. Hovedpersonen er god som gull – på bunnen. Og antagonisten er en råtten skurk – som egentlig er en svak og stakkarslig taper. Filmen er ikke spesiellt dårlig, men den gjør ikke noe stort inntrykk, heller. Den er snill og grei, velmenende og nogenlunde velspilt.
Mere på Dagbladet
Det samme gælder for danske (og andre) børnefilm.
“Det samme gælder for danske (og andre) børnefilm.”
Du har vist ikke set “Terkel i Knibe”, companéro:-)
Den er sehr cool, og ikke kun for børn. Jeg må dog indrømme, at somme tider synes jeg den var _for_ barsk til at kunne vises til børn.
VH
Jacob A
Ingen regel uden undtagelser 🙂
Det er selvfølgelig rigtigt. Jeg ser dog ikke så mange børnefilm, så jeg vil ikke udtale mig om emnet her mere:-)
VH
Jacob
Terkel i Knibe blev forbudt i Norge…
Ja, men Fra Pjort talte om _danske_ børnefilm.