Denne artikel er skrevet af en norsk kristen for kristne , men værd at læse for alle
Kjell Skartveit her
Taget herfra
«Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn mot deg vare.»
Jeremia 31, 3
I morgen markerer vi krystallnatten, det vil si natten til 10. november 1938, da Nazi-Tyskland angrep jødiske hjem, butikker og synagoger. Synagoger ble satt i brann, eiendommer ødelagt og jøder utsatt for grov vold. Rundt 30.000 jødiske menn ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleirer. Dagen innebar en dramatisk opptrapping av nazistenes systematiske forfølgelse av jøder.
Markeringen bør engasjere alle, jødehatet kan nemlig ikke isoleres til nazismen og en gitt periode, det handler om en grunnleggende motstand og forakt for Guds arbeid for å redde oss alle, og jeg skal forklare hvorfor.
I Oslo har markeringen av Krystallnatten vært holdt i en årrekke med både Det Mosaiske Trossamfund (DMT) og Antirasistisk Senter som arrangør. Men i 2023 trakk DMT seg ut av arrangementet og holdt en egen markering ved synagogen i Oslo. Også i 2024 holdt DMT en egen minnemarkering ved synagogen. Og i 2025 valgte trossamfunnet å trekke seg ut av alt videre samarbeid.
I et brev til statsminister Jonas Gahr Støre og Oslos ordfører Anne Lindboe omtalte DMT bakgrunnen for bruddet som en «årelang bekymring» for innholdet i de årlige minnemarkeringene 9. november.
Daværende styreleder Ronen Bahar uttalte følgende til Vårt Land om årsaken:
De siste årene har det handlet mye om konflikten i Palestina, og å stå opp mot hat og polarisering generelt. Vi vil ta markeringen tilbake til å omhandle jødehat, og hvordan det er å føle seg alene i fellesskap.
Også i år velger Det Mosaiske Trossamfund å arrangere sin egen markering.
Det er en urovekkende side ved vår egen tid at Israels kamp for å beskytte sin befolkning mot organisasjoner og stater som ønsker landets utslettelse, ofte blir fremstilt som et uttrykk for rasisme. Man gjør den jødiske statens eksistens til et moralsk problem. Når jødenes rett til nasjonal selvbestemmelse fremstilles som illegitim, må vi erkjenne at det er en ny form av den urgamle fiendtligheten mot jødene vi er vitne til.
Vi kan nemlig ikke forstå jødeforfølgelsene uten å forstå jødenes plass i menneskets historie.
Jesus var jøde. Maria var jødisk. Apostlene var jøder. De første kristne var jøder. Det gamle testamentet er kristendommens hellige skrifter, og den kristne troens forestilling om Messias er uløselig knyttet til Israels historie.
Paulus var klar på at vi som kristne ikke skal hovere over jødene. I brevet til romerne (kap. 11) skriver han at Guds forhold til Israel ikke er avsluttet, og at hedningekristne ikke har grunn til å opphøye seg over jødene. Som Jeremia skriver, er det nemlig fortsatt det jødiske folk, som er evig elsket av Gud, som er roten til det treet der kristne er podet inn, noe mange kristne også i dag synes å glemme. Eller som Jesus selv sa (Joh 4,22): Frelsen kommer fra jødene.
Annonse
Når kristne har forfulgt jøder, har de derfor også vendt seg mot sin egen åndelige historie, mot Guds utvalgte folk, der Jesus kunne bli født og forstått som Guds egen sønn.
Vi bør derfor tolke den vedvarende fiendtligheten jødene opplever teologisk, som en del av den store kampen mellom Guds vilje og ondskapen. Gud er nemlig fortsatt ikke ferdig med sitt folk.
Jødene har gjennom historien vært utsatt for de verste forfølgelser. Det startet i oldtiden, med Faraos forsøk på å utslette Israels guttebarn, Hamans forsøk på å utrydde jødene i Persia, samt Antiokos IVs forsøk på å avskaffe jødisk religion i datidens Israel. Og overgrepene fortsatte inn i den kristne middelalderen.
Motivene for jødehatet har endret seg. Det startet som religiøst fremmede, senere fikk de skylden for samfunnets ulykker, deretter ble de ansett som økonomisk farlige. Noen stemplet dem som kommunister, andre som kapitalister, samtidig som de ble ansett for å være en fare for nasjoners sikkerhet, før de ble påstått å være en rasemessig trussel. I dag blir Israel av stadig flere fremstilt som en trussel mot verdens sikkerhet.
Som kristne kan vi ikke nøye oss med å forstå jødeforfølgelsene som et resultat av skiftende politiske, økonomiske og sosiale forhold. Vi må også forstå dem i lys av den særlige rollen det jødiske folk har i Guds frelseshistorie. Gud valgte Abraham og hans etterkommere som bærere av løftet om velsignelse for alle folkeslag. Gjennom dette folket kom profetene, Skriftene og til slutt Gud egen Sønn, Jesus Kristus. Det gir jødeforfølgelsene en dimensjon vi som kristne aldri kan være likegyldige til, og det er i det lyset vi må se hvordan mange i dag ønsker å relativisere krystallnatten og la andre fremstå som like store ofre. Derfor må vi også være ekstra på vakt når noen hevder at Israel må bære ansvaret for konflikten i Midtøsten.
Det jødiske folks historie er ikke bare historien om et folk som gjentatte ganger er blitt forfulgt. Det er også historien om et folk som har bevart sin religiøse og historiske identitet gjennom årtusener, til tross for imperier, forfølgelser og forsøk på utslettelse. For oss kristne er denne historien uløselig knyttet til Guds åpenbaring og frelsesplan. Paulus’ advarsel til de kristne i Rom er derfor fortsatt aktuell: Vi er podet inn i et tre som allerede hadde røtter, og vi har ingen grunn til å glemme hvor disse røttene kommer fra.
Taget herfra
The real reason the world blames Jews for everything




Leave a Reply