Men, ofte viser det seg at ulike parter i den offentlige innvandringsdebatten fort blir enige om at nazismen var ille, uten at dette fører til at de blir enige om innvandringspolitikken.
Tvert om kan de gjentatte referansene til nazismen bidra til å forsterke motsetningene, ettersom partene har ulike syn på hvem i dagens debatt som har flest likhetstrekk med nazistene. Det kan uten tvil hevdes at en del innvandringsmotstanderne virker fryktsomme, kanskje også at de har kalde og autoritære personlighetstrekk. Enkelte kan til og med vise tendenser til en voldelige nasjonalisme, med holdninger som kan slå over i diskriminering på etnisk grunnlag. Like fullt, det kan også bli hevdet at mange innvandringsliberalere og antirasister viser voldelige og antidemokratiske trekk, at de til dels ledes av folk uten dypere nasjonale kjensler, og at flere av dem er politiske opportunister som kryper for inntrengerne og driver meningssensur overfor gode nordmenn. I et slikt perspektiv blir det innvandringsliberalerne som likner mest på bildet av den idealtypiske nazist. – Mytens funksjon er blant annet å hjelpe fortolkerne til å styre utenom en diskusjon av vanskelige perspektivvalg. En fortelling basert på en moralsk todeling, tilsier at bare én utlegning blir den riktige.
Fra: (Utsnitt fra kap. 2 og 11 i Sigurd Skirbekk: Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre. Sosiologisk kulturteori og funksjonsanalyse. Tano/Aschehoug, Oslo 1999)
Sigurd Skirbekk:
Antirasismen som myte : http://folk.uio.no/sigurds/
Leave a Reply