Marinehunden Bamse

Selvom det ikke handler om politik, kan jeg ikke stå for denne historie om en norsk krigshelt:

Minnet et legendarisk hundeliv

I sommer (2004) er det seksti år siden, skipshunden Bamse døde. Den firbente var et fredssymbol for nordmenn under annen verdenskrig. Ubåten KNM Utvær seilte over til Skottland for å hylle St. Bernard-hunden.

GRAVLUNDEN: KNM Utvær-mannskapet var tilstede i Skottland for å hylle Bamse seksti år etter at den gikk bort. (Foto: Andy Thompson) Av Vidar Hope

Marinehunden Bamse (1935-1944) er en kjent og kjær skikkelse i Marinens historie. Etter å ha tilbrakt sine første år i Honningsvåg i Nord-Norge, tok skipssjef Erling Hafto, som var Bamses eier, med seg hunden om bord i minesveiperen KNM Thorodd. Etter dette startet et hundeliv, de færreste firbente kan drømme om.

Gikk i paradelue

Da krigen brøt ut, seilte skipssjef Hafto og mannskapet hans til England sammen med kong Haakon VII. Etter dette ble Bamse en maskot for alle de norske styrkene under krigen og et fredssymbol for alle nordmennene, som måtte rømme landet. Bildet av Bamse kledd opp i paradelue ble sendt til nordmenn verden over på 17. maifeiringer og i juletider.

LEGENDARISK: Legenden sier, at samtlige på minesveiperen KNM Thorodd hoppet etter Bamse da hunden falt uti sjøen.

KNM Thorodd ble etter hvert stasjonert i Montrose og Dundee i Skottland resten av krigen. 9. september 1940 halte Erling Hafto kommandoen på minesveiperen, da han skulle ta over som sjef på minesveiperen KNM Nordkapp. Da han skulle forlate fartøyet, ønsket han å ta med den trofaste skipshunden. Men etter store protester fra mannskapet måtte han gå om bord i nytt fartøy aleine.

Tok buss til puben

Med tiden ble Bamse kjent igjen av skolebarn og voksne over hele Skottland. Marinehunden hadde et godt instinkt og hentet gjerne skipskamerater på de lokale barene sent på kvelden for å følge dem tilbake til fartøyet. Bamse visste om alle pubene i byen og hadde eget busskort hengende rundt nakken i et kjede. Han gikk alltid opp på det andre dekket i dobbeltdekkerne, fordi han visste, at hunder ikke fikk oppholde seg på første dekk. Dersom noen nordmenn havnet i slagsmål, var han tidlig på plass for å rydde opp, men han bet aldri noen, men løftet seg heller til værs og viste klør. På sikt ble hunden så kjent i byen, at bussjåfører plukket ham opp langs veiene når de kjørte forbi.

Hele historien på Forsvarsnett og Aftenposten